Dette fine bildet er tatt av min kjære ektemann, Jørgen. Jørgen er i mine øyne det nærmeste et menneske kan komme til begrepet «perfekt». Han er forståelsesfull, omsorgsfull, gavmild, baksnakker aldri andre, setter andres behov over egne, full av energi, hjelpsom, romantisk, tålmodig, snill og utrolig flink til å gjøre meg lykkelig. Det kan noen ganger være lett for meg å bli litt motløs av å se på han i sammenheng med meg. Jeg skulle gjerne ønske jeg var like sterk og flink som han.

Sannheten er den at jeg litt for ofte sammenligner meg med andre, og dermed mister motet litt. Jeg ser ikke mine egne resultater som enestående, men i sammenheng med andres resultater. Ta for eksempel Aurora som har gått ned 40 kg på åtte måneder! Hun ligger på 1200 kcal om dagen (1500 kcal når hun trener), og hun trener 5-7 ganger i uken. I tillegg har hun kuttet alt av chips, godteri og fet mat. Om jeg skal sammenligne meg med henne føler jeg meg ikke særlig flink. Jeg hadde aldri klart å ligge på et så lavt kaloriinntak og trent så mye i tillegg. Dessuten er hun mamma! Jeg blir kraftig imponert! Også har vi Mia som har gått ned over 15 kg siden 1. januar i år, og som trener på skumle treningssaler. Hun er en jente som hopper ut i det, som ikke bryr seg om hva andre sier. Som aldri gir seg og som har en så positiv innstilling at det er vanskelig å ikke bli misunnelig! For ikke å snakke om Helene som faktisk har gått ned 60 (!) kg!

Jeg har innsett i det siste at jeg må slutte å sammenligne meg med andre. Man kommer ingen vei ved å gjøre det. Jeg må gjøre dette i mitt tempo, og på en måte jeg kan leve med resten av livet. Det innebærer at jeg må få lov å kose meg på lørdager, trene så mye jeg orker og ellers kunne spise alt (med måte). Jeg må være fornøyd og glad over resultatene mine, for det er faktisk ikke så verst det jeg har klart fra januar og til nå:

Jeg har faktisk tenkt på å skrive dette innlegget i flere år, men jeg har aldri visst hvordan jeg skulle gjøre det. Å skrive om dette er veldig sårt for meg på mange måter, og det er vanskelig. Samtidig synes jeg det er viktig å opplyse, viktig å vise alle hvordan det kan være å leve som overvektig. Og med overvektig mener jeg ikke 5 – 10 kilo for mye på kroppen. Jeg snakker om når tallet er mye høyere enn det. Når det er så høyt at du visker det ut av ditt eget hode, og later som det ikke finnes.

Jeg har vært overvektig hele min ungdomstid. Som barn var jeg kanskje litt lubben, men langt fra veldig stor. Når jeg ble 16 år begynte jeg å legge på meg, fort. For det meste spiste jeg følelsene mine. Jeg spiste når jeg var glad, jeg spiste når jeg var lei meg. Og det gikk mye i snop, potetgull, store middagsposjoner og slikt. Jeg beveget meg lite bortsett fra gymtimene på skolen, fordi jeg hatet det. Til slutt endte jeg opp som en veldig overvektig jente som ikke hadde det bra i egen kropp.

De negative sidene ved å være overvektig er mange. Først og fremst er det risiko for alt mulig. Større risiko for hjerte -og karsykdommer, for diabetes type 2, galleveissykdom, pusteproblemer om natten, enkelte typer kreft, belastningslidelser, leddplager, høyt blodtrykk, hjerneslag og hjerteinfarkt. Overvektige snorker også veldig ofte, og de kan ha store problemer med å bli gravid. Blir overvektige gravid er det stor risiko for at noe kan gå galt under fødsel og svangerskap. Den kanskje største lasten av alle for overvektige er psykiske problemer og depresjon. Selvbilde daler i takt med at vekten går oppover. Det er skremmende, det er vondt.

I tilegg til dette er det alle plagene vi overvektige ikke vil snakke om. At vi blir rød i trynet og svett bare av å gå til butikken. At vi puster så tungt og høyt, og at det er tungt å knytte skolissene. At det er tungt å reise seg fra sofaen, fordi man er så tung. Og at det gjør fysisk vondt å se på jentene i motebladene, og vite at man er milevis langt unna idealvekten. Alle blikkene man får fra folk rundt, og alle stygge kommentarer fra barn/fulle/frekke folk. At alle synes så synd på deg. At alle snakker høyt om hvor stor belastning man er for samfunnet. Fedmeepedimien. At man ikke tør trene, fordi man da vil eksponere seg selv for latter og grusomheter. Og når man handler noe på butikken som ikke er sunt får man et slik «jeg visste det» blikk. Og verre er det når setene på flyet er for små, og kanskje til og med beltene ikke er store nok. Og når alle de vonde opplevelsene ruller gjennom netthinnen, så må man spise. Og etterpå følger skammen. Den evige skammen. Jeg er ikke bra nok. Jeg ødelegger for meg selv, og er bare i veien. Også er det ryggproblemene da, som man dekker over med unnskyldinger, når man selv og alle andre vet det er overvekten som mest sannsynlig har skylden. Pluss at man ikke kan gå i kjole eller skjørt, fordi man da får noen blødende gnagsår på innsiden av lårene. La meg ikke starte på hvor vanskelig det er å finne klær. I allefall treningsklær og uteklær. Eller undertøy.

Jeg er livredd og lei. Jeg ble det plutselig en gang i fjor. Nok er nok, tenkte jeg. Jeg vil ikke ende opp på blodtrykksmedisin, med diabetes og belastningsskader. Så bestemte jeg meg. Jeg skal bli et sterkere, sunnere og gladere menneske. Både fysisk og psykisk. Koste hva det koste vil.

Follow my blog with Bloglovin

En vakker dag skal jeg reise jorden rundt. Jeg har tenkt på turen i mange år allerede, men klarer aldri helt å bestemme meg eksakt hvilke destinasjoner som skal besøkes. Likevel er det noen plasser og land som helt garantert skal være med på listen. Blant annet må jeg nevne Japan, India, New Zealand, Sør-Afrika, Italia, Frankrike, Australia, Kina og Mexico.

Nå for tiden er det fullpakket med program i forbindelse med utdannelsen min. Jeg føler aldri jeg har et minutt jeg kan slappe av, for det henger alltid ett eller annet over meg som må gjøres. Jeg gleder meg til sommeren. Jeg gleder meg til jeg er ferdigutdannet, og kan begynne å arbeide. Tjene penger. For en jorden rundt reise må tross alt finansieres. Kanskje man må ta opp et lån. I så fall anbefaler jeg Bestelaan.no, en oversiktelig og god side når man skal låne penger. Takk for meg!

Livet er som en borg.
Det finnes så mange skjulte dører.
Dører du virkelig må lete etter.
Så mange forskjellige veier og ganger.
Så mange valg.
Det strekker seg fra høye tårn til dype kjellere.
Så mørkt og så lyst.
Livet er som en borg.

For ikke lenge siden postet Mariell fra bloggen Hjartesmil et innlegg om hvilket syn hun har på kilder. Jeg hadde sett frem til dette innlegget lenge, for jeg har lurt på hvilket syn hun har på dette temaet. Hun skrev blant annet om hvordan hun bruker bilder hun finner på Flickr, og at hun som regel ikke spør fotografen om hun kan bruke bildet. Det ble også vist i innlegget hvordan man kan ta skjermbilder av bilder som ikke kan lastes ned. Jeg synes det er flott at Mariell linker til bildene hun finnes, for det er det minste man kan gjøre, men jeg har gjort meg opp noen tanker rundt temaet i det siste.

Opphavsrett på nett er et vanskelig tema. Det finnes ikke veldig klare regler, som er lett tilgjengelig for alle. Men for en god stund siden, når jeg var eier av Bloggermagasinet, intervjuet jeg Olav Torvund som til daglig arbeider med det juridiske rundt opphavsrett. Da kom det frem ganske klart hva som er lov, og ikke lov. Blant annet:

1. Du har lov til å ta skjermbilder av filmer, nettsider og lignende for å illustrere om du skriver om akkurat dette. Da må dette merkes med link, og ordet «faksimile».
2. Det er samtidig ikke lovlig å ta skjermbilde av et bilde, og bruke det på bloggen sin. Som det ble skrevet om i innlegget til Mariell.
3. Du har ikke lov å bruke noen bilder du finner på nettet. Det finnes likevel noen unntak. Du kan fritt bruke bilder som er under en Creative Commons Lisens, men det er da viktig at du følger det som står på de forskjellige lisensene. En annen ting du kan gjøre er at du kan spørre fotografen om du kan bruke bildet, og linke tilbake til fotografen om du får lov å bruke bildet.

Jeg ønsker dermed å gjøre klart i dette innlegget hva jeg ønsker å gjøre. Først og fremst ønsker jeg å ta mine egne bilder. Mine egne bilder vil dere kjenne igjen ved at når du holder pilen over bildet vil det komme opp at jeg er fotograf. Om jeg bruker bilder som ikke er mine egne vil jeg enten benytte meg av Creative Commons, eller spørre fotografen om jeg kan bruke det. Som eksempel har jeg spurt om lov til å bruke bildet jeg har i dette innlegget. Dermed vet dere at alle bilder som jeg ikke har tatt, og som jeg bruker her på bloggen, er enten under Creative Commons lisens, eller så har jeg spurt om lov. Og de vil alltid være linket.

Likevel kan det være at jeg noen ganger finner noen bilder som jeg veldig gjerne ønsker å bruke, men som jeg ikke finner opphavet til eller at jeg ikke får svar hos fotografen. Da vil dette bli godt merket i innlegget, men på tross av dette velger å bruke bildet. Dette kommer jeg til å være veldig forsiktig med å gjøre, og vil helst unngå det. Det er litt skremmende at når jeg søker på Google Image Finder for å finne kilden til bilder fra for eksempel We Heart It, Google eller Tumblr, så finner jeg nesten aldri kilden! Det er noe å tenke på. At om vi tar bilder uten å linke, eller spørre om lov, så forsvinner dem i mengden.